Dette er ei bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, og som i et års tid har stått i hylla ulest. Når jeg endelig kom meg igjennom den var det verdt en liten vurdering. Thor Gotaas er en forfatter jeg liker godt, og her ble jeg heller ikke skuffa.
Josef Elvebakken – eneboer og skogsarbeider i Nordre Land, er den omstendelige tittelen på boka.
Thor Gotaas er også gjentakende deltager i flere podcaster jeg hører på regelmessig, jeg viste derfor litt om hva jeg skulle se, men som han alltid sier stadig i sine «radioopptredener»: – Det står i boka. I boka om Josef Elvebakken står det mye om en rar mann, som ble misforstått og herjet av samfunnet – og derfor trivdes best i skogen.
Det er ikke noen lang bok, den er satt med ganske stor skrift og med referanser, informanter og andre kildelister er det drøyt 200 sider. Det er en del bilder også av Elvebakken som boka handler om, men ikke alle er av han. Andre folk i traktene på samme tid er også tatt med fordi det ikke er så mange bilder av Josef Olaus Aleksandersen Alting, mest kjent som Josef Elvebakken. Etter plassen Elvebakken, som på folkemunne også ble kalt Helvete.
Vi tas effektivt igjennom livshistorien til Josef. Som sjuåring ble han tatt av myndighetene fra sin taterfamilie etter morens død, vagabonderingen måtte skremmes ut i tidlig alder. Vi får fortalt historien om en gutt som var spesielt god i kristendom hos sine pleieforeldre, men i voksen alder ble sendt først en kort tur i fengsel for trusler, deretter noen år på asyl, for gjentatt merkelig adferd. Blant annet en økt i ulovlig fråts i et stabbur med noen andre karer. Og en rekke småting egentlig. Josef var gæren slo de fast. Det er omtrent hundre år siden, og Gotaas skriver:
Årsakene til sinnslidelser ble grovt sett sagt å være følgende på begynnelsen av 1900-tallet:
Thor Gotaas, Josef Elvebakken (s. 54-55)
Forgiftning, det var ulike slag.
Infeksjoner, som syfilis.
Masturbasjon, som både var årsak til og symptom på sinnslidelse.
Degenerasjonsteorien. Ifølge den var pasientenes sløve adferd på institusjoner bevis på at de var såkalt degenererte…»
En langtekkelig behandling begynte, uten at det virker som han fikk så mye behandling egentlig. Når han atter var fri valgte Josef og si farvel til samfunnet og flytta ut i skogen. Enda kommunen bygde ei fin hytte til han etterhvert, foretrakk han enkle tømmerkoier. Når folk kom på besøk hadde han døde mus liggende klare for å true med musesuppe. Vi har altså med en skikkelig original å gjøre. Bygdefolket tok vare på han også, og han dreiv nå med sitt. At han meldte seg inn i NS under krigen utelukkende for å beholde jaktvåpnene som han var avhengig av med livsstilen, brydde ingen seg om i ettertid.
«Jeg sitt her og lyer, ensom og rar.
Vers som er skrevet av Josef Elvebakken
Alt det jeg spør om, får jeg skogsus til svar.
Aldrig i evigheta vil det vel skje,
at et menneske blir vis som et susende tre.»
Anbefales!
Boka:
Tømmerkoia i toppen er rein illustrasjon, fant ikke noe annet som passa. Den er selvsagt fra Wikimedia Commons.
